Information wants to be free

Kunnskap er makt. Å sitte på informasjon som noen ønsker tilgang til har en verdi. Tilgang til informasjon kan endre liv. Det kan endre organisasjoner, og ikke minst stat og kommune om de turte å slippe den informasjonen tilgjengelig på Internett.


Uttrykket "Information wants to be free" ble først begrepsgjort av Steve Wozniak, en av gründerne bak Apple, på en hackerkonferanse i 1984. IT-guruene så tidlig hvilken makt åpen tilgjengelig informasjon har.

Informasjonen som stat og kommune sitter på er i all hovedsak offentlig informasjon. Det er svært lite statsborgere ikke har lov til å lese. Denne informasjonen er strengt tatt folkets, vårt. Utfordringen dukker opp rundt hvor vanskelig det er å få tak i den. Det er ofte my websurfing og flere eposter som må utveksles for å få tilgang til noe så enkelt som data rundt en byggesak. Hvorfor ligger ikke dette tilgjengelig på Internett? Hvorfor kan man ikke søke i alle disse dataene?

I mer korrupte land vi ikke ønsker å sammenligne oss med, er ikke engang informasjonen digitalisert. Det er heldigvis ikke tilfelle i Norge. Databasene med informasjonen ligger der. Etater i stat og kommuner burde jobbe mot fri tilgang til all data som er offentlig. På Internett. På data.norge.no ligger det allerede noe. Uten at tilgangen til databasene er spesielt informativt forklart er det i det minste tilgang til noe. La oss se på et eksempel på hva som skjer når informasjon slippes fri. www.yr.no er et glitrende eksempel av hvor flotte tjenester som kan skapes av statlige data. Når det er sagt finnes det også noen kommuner som er flinkere enn andre til å gjøre informasjon tilgjengelige, men dette burde ikke gjemmes bort på 300 forskjellige kommune-portaler rundt om i det ganske land. Det burde finnes en portal for alle App'er og programmer som utvikles basert på statlige data. Da blir det enklere for alle å finne dem.

Se mulighetene

Det finnes vanvittig mange kreative mennesker i dette landet som kan utvikle applikasjoner, uten å be om en krone i betaling. fiksgatami.no er et godt eksempel. I USA har man startet opp "Code for America". De hjelper myndighetene å jobbe bedre for menneskene de tjener og verktøyet er makten som ligger i fri informasjon og et åpent World Wide Web. Et sant demokrati er et demokrati hvor innbyggere har mulighet til å være med å skape noe, Internett har gitt oss den muligheten. Det er på tide vi griper den.

Hvis alle etater med offentlig informasjon fikk et mandat om å rapportere til Direktoratet for forvaltning av IKT, DIFI, hva de hadde av informasjon kunne man begynne å skape en oversikt over hva som lå gjemt i kommunenes datarom i det ganske land. Neste steg burde være at deres databaser med informasjon måtte kunne søkes i basert på åpne standarder og leses på Internett. Hva vil dette føre til? Jeg tror vi vil se en utrolig spennende utvikling av offentlig sektor. Ny tjenester trenger ikke lenger kun komme fra staten, men utvikles av mennesker som ser nye applikasjoner i mylderet av tilgjengelig informasjon. En hyggelig bieffekt vil kunne være å slanke et esende byråkrati. Å frigjøre informasjon åpner opp og skaper debatt. Det vil også gjøre det vanskeligere for ansatte hos myndigheter å utnytte smutthull hvis dataene er like tilgjengelige for deg og meg hjemme i vår stue som for de som behandler den.

Så hvorfor går utviklingen på dette området så sakte? Jeg våger meg på en teori. Mange statlige etater har sitt levebrød å tilby informasjon andre etater trenger for å gjøre jobben sin. Kartdata i Oslo er ett godt eksempel. Kan noe av grunnen ligge i redsel for å rett og slett bli overflødig om det skulle vise seg at informasjonen ble fritt tilgjengelig? Trykker de informasjonen så tett til brystet fordi uten den forsvant makten den gir de?

"Institutions will try to preserve the problem to which they are the solution," The Shirky Principle

Dette er et rop til stat og kommune. Til Storting og regjering. Et rop om å frigjøre all den informasjon som ligger lagret i databaser rundt i det vidstrakte land. Se heller på hvilke muligheter og synergier dette vil skape, enn hvilke maktbalanser som måtte endres. Kosten av å offentliggjøre dataene er minimale i forhold til den kost det vil være å la de forbli i sine avskilte hvelv på baksiden av et lag av byråkrati.

Å tørre å være seg selv - ie: Hvorfor kvinner ikke trenger høye hæler

Jeg diskuterte med en bekjent for en ukes tid tilbake om det var behov for å skrive en artikkel som het: "Hvorfor kvinner ikke trenger høye hæler". Vi ønsket å få frem meldingen at kvinner kan eie et rom, få menn (og kvinner!!!) til å sitte i stillhet å lytte til det vi har å si, uten å måtte spille på det feminine. Vel, det er bedre å gjøre det enn å snakke om det. Her følger mine refleksjoner.

Selv om jeg synes kvinnenettverket jeg er en del av har veldig mange gode verdier de står for, kjente jeg at jeg ble både provosert og oppgitt når det ble invitert til Egers hus/Høyer for å "shoppe" i regi av nettverket.  Det hjalp ikke at en av eierene som ønsket oss velkommen sa: "Jeg tror kanskje jeg er forutinntatt, men når jeg hørte det skulle komme masse jenter fra IT-bransjen, trodde jeg ikke at det skulle dukke opp så utrolig mange flotte damer!!" ..... Er det mulig å dekke over en regelrett fornærmelse på en mer patetisk måte? Videre ble vi fortalt at høye hæler, det var et MUST! Must?! Hva for noe? Hva tenkte de andre i rommet? Hørte de det samme som meg?  Jeg synes jeg var fint kledd den kvelden. Jeg hadde en grønn bukse med en pen ulljakke til. Matchende farge til og med. Gode brune skinnsko. Ingen hæl. Jeg håpet jeg hadde det som trengtes for å eie et rom, men neida, jeg ble fortalt annet. Høye hæler, det var et MUST. Trange skinnbukser også. "Det skaper en slik "wow" effekt!".  Javel. Hvorfor godtar vi denne banale markedsføringen av regelrett ubehagelige klær? Hvorfor bryr vi oss så vanvittig mye om noe så overfladisk, bokstavelig talt?

Hva er det vi kvinner egentlig ønsker å bli portretert som?
I 2011 kom filmen Miss Representation til Norge. Fortsatt er det overraskende få som har sett filmen. Den har neppe like stort markedsføringsbudsjett som media/produktbransjen de ønsker å kritisere. Den gjorde meg håpeful, men i går, etter en middag med noen damer fra samme bransje ble jeg påminnet om at mange kvinner fortsatt kan sitte i en time å snakke om sminke, sko og klær. Jeg følte på sett og vis at media og reklamebransjen hadde vunnet hver gang samtalen dreide inn på sminke. Er det det vi ønsker å fylle debattene oss i mellom med og hva sier det om hvor hjernevasket noen av oss har blitt?

Forbilder
Jeg har jobbet i 12 år i en svært mannsdominert bransje. Jeg begynte å jobbe tidlig. Jeg var bare 20 år når jeg begynte å jobbe i Cisco første gang. Det eneste mine venner brydde seg om var hvilken kunnskap man satt på. Å kunne noe og ha forståelse for teknologien, det gav status. Mine forbilder var gjerne hackere som Kevin Mitnick eller generelt guttene jeg omringet meg med. Det var mye t-skjorter. Jeg brukte overhodet ingen tid på mitt utseende, jeg brukte nesten aldri noe form for sminke. De menneskene jeg omringet meg med lot meg være den jeg var, og uttrykte stadig at det var mer enn nok. Min tid gikk med på å lære mer, jobbe og bli veldig trygg på den jeg var, i et relativt snevert miljø som dessverre alt for få jenter blir en del av. Jeg velger å tro at jeg absolutt kan være et forbilde for andre kvinner som ønsker seg en teknisk karriere. Men på mer enn ett plan. Jeg har valgt utradisjonelt. Det er ikke mange kvinner som driver med IP nettverk i Norge. Det er den ene siden. Men jeg ønsker også å være et forbilde som viser at man ikke trenger å se ut som Barbie for å  lykkes. At det å lykkes det kommer fra en følelse av å trygghet på innsiden. Trygghet basert på kunnskap. Man må ikke bry seg om sko, sminke og klær. Jeg har lovet meg selv at hver gang jeg ser meg i speilet eller kommenterer eget utseende, klesvei eller sminkebruk så ønsker jeg huske at andre ser meg. Jeg ønsker ikke at de skal føle at utseende har noe som helst å si. Jeg vil de skal forstå at det er hva de står for og sier som betyr noe, ikke hva slags sko de går i, eller hvor mange kilo de veier. Hver gang jeg ser et bilde av Berit Svendsen i Telenor kjenner jeg en slik glede inni meg. Hun er en drivende dyktig dame, og hun er så naturlig! Jeg finner det nesten fasinerende at det kun er blonde, veldreide kvinner, og helst med høye hæler som får spalteplass. Hvilke journalister er det som ønsker å lage et slikt forvrengt bilde av hvordan kvinner ser ut og ikke minst, hva vi skal bry oss om? Hegnar Kvinner har dessverre en rekke artikler jeg bare synes er triste:
"Bak scenen på Victora's Secret show" og oppfølgerartikkelen "Bieber mistet fokus på undertøys-show". Hvorfor ønsker media å være så fordummende? Finnes det ikke nok kvinnelige forbilder å skrive om? Finnes det ikke nok spennende temaer som kunne drøftes istedenfor?

Hvilke kvinnelige verdier er det TV2 bliss prøver å spre med denne?

Har mediebransjen (også i Norge) forvillet seg inn på det spor at de tror vi ønsker kroppsfokuserte blonde barmfagre kvinner smilende flørtende mot oss når vi tar t-banen ned til byen?  Så sier kanskje mannen: Hahahaha! De er jo fine for OSS å se på! Det er her vi kanskje ikke skal begynne å gå inn på hvordan den samme bransjen avbilder menn som meget maskuline, sexy, høyreist og med et utseende som bare ville passet sammen med en plastikk barbie. Jeg blir lei meg når jeg ser at vi har TV-kanaler som FEM som liksom skal rette seg mot et kvinnelig publikum, som regelrett er fordummende.
Media kan endre status quo, men hvem er det som tørr ta på seg ansvaret å tenke nytt og sette krav til reklamebransjen som hele tiden skal overtale 50% av befolkningen at de må vingle rundt på høye hæler for å skape wow-effekt.

Rosabloggerne
 "Medieeksperter" referer ofte til svært populære motebloggere når de viser til de "vellykkede" som har skjønt hvordan man skal bruke Internett riktig! At mote og sminke har et marked, og skal du lykkes må du gå "rosa". Det er fasinerende å høre og en så snever måte å tenke på at man føler at refleksjon har blitt mangelvare. Det er ingen som er født med et dypt ønske om å bære en Gucci veske. Og det er ingen uten en liten form for hjernevasking som fortsatt kjøper veskene deres etter å ha sett reklamen nedenfor.

 

At Rosabloggere er så "vellykkede" (tjener penger med andre ord) er jo nettopp fordi kvinner er omringet av budskapet om at det som betyr noe er hvilke klær man har på seg og hvordan man ser ut og søker for å finne ut hvordan andre kvinner kler seg.  Jenter får tidlig meldingen om at det er hvordan de ser ut som er viktig. De får det fra TV-show, Data-spill, filmer, reklamer, magasiner. Og gutter og menn får meldingen om at dette er viktige verdier hos kvinner. Så uansett hva en kvinne gjør og oppnår her i verden er hun FORTSATT dømt etter hvordan hun ser ut. Alle vet når Oprah prøver å gå ned i vekt og om Hillary Clinton kler seg i feil farger blir det ubønnhørlig skrevet om i media.

Å dømme medsøstre

Kanskje leser du dette og føler deg truffet? Synes du jeg dømmer mine medsøstre for mye? Kanskje liker du fine sko, liker klesdesign og generelt å fokusere på et vakkert ytre? Jeg ønsker overhodet ikke å være dømmende. Vi har alle områder av interesse som vi elsker å snakke om. Jeg har full forståelse for at noen ønsker å snakke om skodesign, eller sutre litt over at alt på kroppen virker som om det vender sydover (ie: nedover). Smalltalk må være lov, menn gjør også det. Jeg har ofte veldig lyst til å snakke om fjellkatring og teltturer. Det jeg har lært er at det sjeldent er veldig mange som synes det er like spennenede som meg selv.  Jeg vil også legge til at jeg absolutt liker å kle meg pent, og jeg har også høye hæler. Jeg tror det er universelt å synes det er hyggelig å ta seg bra ut, denne blogspot handler overhodet ikke om det. Det handler om at kvinner får feil fokus i media, og det virker som om vi på sett og vis godtar det, men det gjør altså ikke jeg! :-) Dessuten prøver jeg huske på Madeleine Albrigt som sa: "There is a special place in hell for women who doesn't help each other" . Jeg håper derfor heller dette blir sett på som det det er ment som, et slag i siden til markedsføringskrefter som vil ha det til at et godt ytre er nødvendig for å nå langt og finne trygghet og lykke.

Håp om bedring
Hillary Clintons svar til journalisten som spurte henne om hvilken klesdesigner hun benyttet er forhåpenligvis tegn på bedre tider. I det minste kan det være håp i hengende snøre at journalister snart skal forstå at kvinner ikke er født med ønsket om å kunne mye om moter og klær. Det er mer en tvangstrøye tredd nedover øyne våre og som overhodet ikke skaper kvinner med et godt selvbilde.

Jeg ble så glad når jeg leste i Aftenposten i dag at det har kommet en ny type kåring: "Best på å få ungdom til å føle seg verst". Det som er så flott med Internett er, at røstene MOT mediebransje/reklamebransje som fokuserer på utseende, også kommer frem til overflaten. Derfor starter jeg med meg selv og sier det samme som Gandhi sa en gang: "Be the change you want to see in the world".

Høye hæler
Jeg tror jeg har sagt det allerede. Kvinner trenger ikke høye hæler for å skape wow-effekt. Wow-effekt burde, og må komme fra det vi sier og historiene vi deler med hverandre. Det burde være kunnskapen du besitter som skaper wow-effekt. Det burde være refleksjonene du har gjort og ideene dine som er med og endrer verden! Det vil aldri høye hæler gjøre.


----------
Jeg oppfordrer deg til å se denne traileren, og søk opp og se hele dokumentaren:
Miss Representation